Nedenfor er mitt innlegg i min interpellasjonen til næringsminister Trond Giske vedrørende behovet for en nasjonal satsning på maritim utdanning.
Hele debatten kan du se her:
Arve Kambe (H) [12:51:27]: Norge er i dag en stor maritim nasjon og en internasjonal stormakt på det maritime området med røtter langt tilbake til vikingtiden. Arbeidsplassene i den maritime næringen er spredt over hele Norge og sysselsetter over 100 000 mennesker, hvorav ca. 25 000 av disse er sjøfolk. Halvparten av disse er offiserer. Det verdensomfattende tilbudet av sjøfolk i 2010 er 624 000 offiserer om bord på skip og nesten 750 000 underordnede. Veksten i antallet sjøfolk er størst i Kina, India og på Filippinene. Det rapporteres om et økt behov for høyere offiserer på spesialiserte skip i framtiden. Det er en internasjonal utfordring å kunne møte behovet for økt arbeidskraft uten at det går på bekostning av kvaliteten på utdanningen.
Behovet for maritim kompetanse er økende, også i Norge. Norges Rederiforbund har to ganger de siste årene doblet anslaget for behovet for ansatte i næringen. Skipsfarten vil øke i pakt med globalisering, verdenshandel, befolkningsøkning og politiske målsettinger både i Norge og internasjonalt om at transport skal bort fra vei og heller over til sjø.
Den maritime næringen er i stadig større grad kunnskapsbasert. Det er en enorm teknologiutvikling i skipsfarten, og det bygges stadig flere spesialskip med nye posisjoneringsprinsipper og nye styringsprinsipper. Heldigvis stilles det også strengere krav til miljø og sikkerhet, noe som også stiller økte krav til sjøfolkene, rederiene og utdanningsinstitusjonene.
Skolene må holde tritt med krav fra rederier og med krav internasjonalt, men også med krav fra konkurrenter i utlandet. Over noe tid er det blitt påstått fra næringen at Norge ligger på et minimumsnivå når det gjelder internasjonale kvalitetskriterier for maritim utdanning. Det holder ikke!
Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning fikk høsten 2007 i oppdrag av Nærings- og handelsdepartementet sammen med Kunnskapsdepartementet å utrede maritim utdanning på alle nivåer, fra videregående skole og fagskole til høyskole. I regjeringens «Stø kurs» pekes det på utfordringer ved et bredt og spredt utdanningstilbud, lite samarbeid og det at få velger maritim utdanning. Situasjonen for maritim utdanning og behovet for framtidig arbeidskraft tilsier økt fokusering på kvalitet og strukturelle grep i antall utdanningssteder. En arbeidsgruppe, kalt Aasen-utvalget, nedsatt av MARUT, la for litt over et år siden fram en innstilling med forslag til ny nasjonal struktur for maritim offisersutdanning. Utvalget anbefaler konsentrasjon av utdanningstilbudet, differensiert utdanningsløp, rekrutteringsarbeid, en nasjonal rammeplan, samarbeid og arbeidsdeling, kompetanseutvikling, investeringer i infrastruktur og økt FoU-virksomhet. Forslagene fra utvalget er så gode at jeg synes det er underlig og påfallende at intet konkret skjer – på et område som er gjennomrapportert gjennom flere år.
Maritim profesjonsutdanning er en svært ressurskrevende utdanning. Det er krevende faglig for elever og studenter, men det er også svært krevende økonomisk, fordi skoleeier hele tiden må ha, eller i alle fall bør ha, oppdatert og relevant utstyr. Knapt noe utstyr er så dyrt som det som kreves i maritim utdanning. Med mange og små utdanningsinstitusjoner er det en stor utfordring å innfri utstyrskravene.
I Norge har vi to veier til maritim profesjonsutdanning – enten til dekksoffiser eller til maskinoffiser. Begge utdanningene gir opplæring etter den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMOs sertifikatkrav, som stadig blir strengere. Konvensjonen angir felles standarder i form av minstekrav for sertifisering av skipsoffiserer.
Kvalifisering kan oppnås enten gjennom vanlige maritime fag i videregående skole, deretter som lærling på skip, så fagbrev og deretter toårig fagskoleutdanning eller gjennom generell studiekompetanse og treårig bachelorutdanning på høyskole.
Så til det som flere har tatt til orde for: I Norge er det i dag 21 videregående skoler som tilbyr maritim utdanning. Det er 15 maritime fagskoler og fire høyskoler/universiteter. Det er Høgskolen i Vestfold, tidligere i Tønsberg, Høgskolen Stord/Haugesund, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Tromsø/ Universitetet i Tromsø.
Næringen forteller at den utdanningen som rederiene nå etterspør, og som de i stadig større grad vil etterspørre, ikke vil være der i framtiden hvis vi ikke gjør noe med maritim utdanning.
Maritim utdanning har også et rekrutteringsproblem. Selv om vi ved opptaket de siste årene har registrert økt søkning til høyere maritim profesjonsutdanning, har det gjennom flere år vært lave opptak til denne utdanningen. Særlig gjelder det marinteknisk drift. Når det gjelder rekruttering, har rederiene og myndighetene iverksatt en rekke tiltak knyttet til utdanningsgrep. Men også arbeidsmarkedet har bidratt til en økning i de siste årene. Den demografiske utviklingen, det at elevkullene blir større, og ikke minst reviderte opptakskrav – som her betyr reduserte krav – har også bidratt til økningen.
Utviklingen viser at svært mange av de maritime fagskolene, og de videregående skolene spesielt, ikke har godt nok utstyr, og at det heller ikke vil bli noen bedring av situasjonen på kort sikt. Utstyr som brukes, er ofte 25–30 år gammelt, særlig maskinrom, simulatorer og laboratorier, som vi er helt avhengig av.
Læreren er det viktigste i det meste av utdanningen, i tillegg til maritimt utstyr. Det er behov for et betydelig kompetanseløft på dette området for å sikre at de lærekreftene vi ønsker, er på skolen istedenfor på skip. Vi står foran et stort erstatningsbehov i norsk maritim utdanning. Nesten halvparten av lærerne i skipsteknisk drift ved fagskoler i Norge er over 60 år! 25 pst. av lærerne i videregående skoler og i fagskoler i maritim utdanning er også over 60 år. Det er en kjempeutfordring.
Norske sjøoffiserer har gjennom mange år hatt et svært godt omdømme, men yrkeslivet stiller stadig nye krav. Når målet til Norge er å være en ledende sjøfartsnasjon, bør norsk maritim profesjonsutdanning være ledende og ikke på et minimumsnivå, som den blir beskyldt for å være på i dag. Det er behov for å øke antall studenter, styrke og oppgradere utdanningen og øke antallet bachelorstudenter. Aasen-utvalget uttalte at målet for høyere maritim profesjonsutdanning bør være at alle undervisningsfag og emner som studentene møter, skal være forankret i et forskningsaktivt miljø som er orientert mot anvendt, praksisnær FoU. Dette slutter jeg meg til. Det bør være retningsgivende for en ny maritim utdanningsstruktur.
Samarbeidet og arbeidsdelingen mellom institusjoner som tilbyr høyere maritim utdanning, og fagskoler er lite utviklet. Aasen-utvalget fremmer forslag om at man her bør bli flinkere, og komme med krav om at dette må skje.
Jeg mener det er på tide at maritim utdanning får en egen nasjonal læreplan, slik at vi får styring på dette. Så må vi også få styring på strukturen når det gjelder hva det skal undervises i, og sørge for at skolene får mulighet til å finansiere det utstyret de skal ha. I dag spres pengene på altfor mye.
Stadig mer komplekse konstruksjoner og systemer i skipsfarten tilsier at kravene til sjøoffiserer i ledende posisjoner bør styrkes. På denne bakgrunn mener flere utvalg at det for kandidater som går fagskoleveien, bør kreves påbygging til bachelorgrad for å bli kvalifisert som skipsoffiser med de høyeste sertifikatene.
Det er også mange eksempler på internasjonalt utdanningssamarbeid i form av studentutveksling innenfor høyere maritim profesjonsutdanning.
Av hensyn til skipsfartens arbeidsspråk, som er engelsk, bør mer og mer av den norske utdanningen også basere seg på engelskundervisning, både muntlig og skriftlig.
Oppsummert: En samlet næring venter på handling fra politiske myndigheter. Det oppleves som et reelt makt- og virkemiddelvakuum mellom fylkeskommunale videregående skoler og fagskoler, statlige høyskoler, Kunnskapsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Rapportene har ligget der i årevis. Det er på høy tid at noen tar den politiske ballen og det politiske ansvaret. Men ingen har foreløpig tatt initiativ. Det er på tide med økt politisk fokus, men også politisk handlekraft. Det skal statsråd Giske ha – det har han. Derfor har jeg forventninger til at det skjer noe nå.
Noe av det første sjøfolk lærer på skolen og om bord i skipene, er at kaptein og styrmann må ha styringsfart for å komme fram til målet og, ikke minst, kunne styre underveis. Jeg kan trygt si at maritim utdanning har mistet styringsfarten sin. Den flyter fullstendig uten fast kurs. Hensikten med denne interpellasjonen er å signalisere til statsråden at Stortinget følger med, Høyre følger med. Vi ønsker en styrket maritim utdanning.
Innlegg
