fredag 8. juli 2011

Høyre vil styrke BSU-ordningen

I DN 08.07.11 skriver DNB Nor-sjef Rune Bjerke at sparing for unge må styrkes. Høyre støtter dette resonnementet fullt ut. Høyre synes det er viktig at flere unge blir stimulert til å bruke inntekter fra sommerjobber, deltidsjobber ved siden av studier og sparte inntekter fra fulltidsjobber til egenandel ved boligkjøp.

Etter finanskrisen har de fleste banker innført krav om minimum 10% egenkapital. Med økende boligpriser blir denne terskelen høyere for førstegangskjøpere. Derfor mener Høyre at ordningen med boligsparing for ungdom (BSU) må forbedres. Høyre foreslår tre konkrete tiltak. Det første er å fjerne makstaket. Siden egenkapital og sparing er bra er det ingen grunn til å ha et makstak. Da oppmuntres man til å spare mer hvert år. Deretter ønsker Høyre å øke det årlige sparebeløpet til kr. 25.000. I dag er prosentsatsen for fradrag i BSU-ordningen kun 20%, mens den for andre ordninger ligger fast på 28%. Høyre ønsker å utvide frafragsprosenten til 28%.

Regjeringen har i realiteten kuttet i BSU-ordningen siden sparebeløp og maksgrense ikke har utviklet seg i takt med kostnadsøkningen i boligprisene.

Høyres forslag vil gi mer sparing, mer egenkapital til unge og gjøre inngangsporten til boligdrømmen enklere å bestige for flere. De fleste unge ønsker å eie fremfor å leie. Høyre er opptatt av å bidra til at flere unge kan eie sitt eget hjem.

torsdag 7. juli 2011

Driver UDI med forskjellsbehandling av norske kvinner?

Jeg er blitt kontaktet av en etnisk norsk kvinne som i to og et halvt år har vært gift med en mann med utenlandsk opprinnelse. Han har fått avslag på arbeids- og oppholdstillatelse. UDI mener at ekteskapet er pro forma. Avslaget er basert på betraktninger om aldersforskjell, kultur og intensjoner.

Den norske kvinnen opplever at UDI tar beslutninger basert på generelle betraktninger om alder og kultur, uten å prøve å avklare eller dokumentere hva som er tilfelle i det konkrete ekteskapet. Hun opplever at UDI tar sin beslutning ut fra hva de tror mannen har tenkt da han inngikk ekteskapet. Hun opplever at dette setter rettssikkerheten ut av spill, da det ikke er mulig å dokumentere hva folk har tenkt. Det kan verken det impliserte ekteparet og for den saks skyld heller ikke UDI. Grunnen til at jeg velger å sette fokus på denne saken er UDIs måte å argumentere på og det som etter mitt syn kan være mangel på dokumentasjon, rettssikkerhet og likestillingshensyn.

Paret møtte hverandre våren 2008. Mannen var da asylsøker. De ble venner og etter hvert ble de et par. På høsten søkte de Folkeregisteret om å kunne gifte seg. De fikk klarsignal fra Folkeregisteret, og giftet seg i den lokale kirken med familie og venner til stede i desember 2008.

To år etterpå ble mannen bedt om å reise ut av landet for å søke om familiegjenforening med sin kone fra hjemlandet. Han gjorde som han ble bedt om. I de to årene fra ekteskapet ble inngått og til han reiste, levde de sammen som ektepar.

Begge hevder at det er ekte kjærlighet mellom dem. Gjennom bilder, utsagn fra familie, arbeidsgivere, kolleger, venner og mennesker som har delt deres felles fritidssysler, har de dokumentert at de har levd sammen. Det rutinemessige intervjuet hos Politiet viste også sammenfallende svar fra de to partene. Paret har gjentatte ganger invitert til inspeksjon i hjemmet, så de kunne få vise fram at de levde sammen, og inspeksjonen kunne gjerne gjøres uten forutgående varsel.

Norsk lovgivning skal beskytte eksisterende familieliv. Her har vi et ekteskap som er inngått etter at norske myndigheter ga klarsignal for det, og der partene hevder å være glade i hverandre og der de kan dokumenter sitt samliv. De holder også god kontakt nå når de bor i hver sin verdensdel og kona vil besøke sin mann så snart ferien tillater det.

Problemet i slike saker er å bevise sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er reelt eller pro forma. Der ekteskapet er pro forma, er det selvfølgelig riktig å gi avslag. Men der ekteskapet er reelt, er det i praksis umulig å dokumentere kjærlighet hvis saksbehandler ikke er enig. Når UDI framsetter påstander om pro forma ekteskap, faller bevisbyrden på dem. Da må en kunne forvente at bevisene og dokumentasjonen er knyttet til det konkrete ekteskapet, og ikke bare er basert på generelle betraktninger om alder og kultur. Saken reiser spørsmål om hva som er gode nok eller ikke gode nok grunner når etniske nordmenn gifter seg med utenlandske statsborgere. Kvinnen er i dette tilfelle eldre enn sin mann. Og det er her problemet ligger for mange norske kvinner. Det er relativt vanlig for norske menn å gifte seg med yngre, i mange tilfeller svært yngre kvinner. Det vekker sjelden svært stor oppsikt utover litt folkesnakk i starten. Men for en kvinne som faktisk finner kjærligheten til en yngre mann så stiller samfunnet med helt andre normer og folkesnakk. I tillegg er det også slik at UDI kan hevdes å praktisere ulike regler for unge utenlandske kvinner og unge utenlandske menn.

Det kan ikke være statens oppgave å være moralsk dommer over aldersforskjell på godt voksne mennesker som gifter seg med hverandre av egen vilje, uansett om det er kvinnen eller mannen som er eldst. Ekteparet skriver i et brev til meg at de opplever at deres rettssikkerhet ikke blir ivaretatt i denne saken, da all deres dokumentasjon om reelt samliv blir satt til side, samtidig som UDI i realiteten ikke framlegger dokumentasjon knyttet til dette konkrete ekteskapet. Beslutningen synes basert på betraktninger om hva UDI tror ektemannen har hatt som tankegrunnlag da han inngikk ekteskapet. De poengterer at det er umulig å dokumentere tanker og følelser, og det gjelder både for dem selv og for UDI. Skal dokumentasjon om reelt samliv mellom en nordmann og en utlending settes til side, må vi kunne forvente at UDI baserer seg på fakta i de konkrete sakene som er til behandling, ikke generelle betraktninger.

Jeg synes det er viktig at UDI sørger for at beslutninger tas på basis av dokumentasjon på saker til behandling og ikke på generelle betraktninger, samt å likebehandle kjønnene også i tilfeller ved større aldersforskjell. Er ekteskapet pro forma, skal det selvsagt annulleres. Men i dag opplever mange kvinner at de ikke har den rettssikkerheten som de forventer man skal ha når de finner kjærligheten. Det er ikke god likestillingspolitikk.