Blir det for få i stedet for mange 110-sentraler?

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har foreslått å redusere landets 20 110-sentraler til 11 hvor kun to er foreslått lagt til Vestlandet. Høringsfristen er svært knapp og prosessen er ment å være fullført allerede i april 2013. Svært mye tyder på at både Helse Fonna og Haugaland og Sunnhordland politidistrikt vil bestå som egne enheter i fremtiden også, og dermed er det ingen logikk å legge ned 100-sentralen for brann i Haugesund. Jeg har derfor bedt statsråden sette seg grundig inn i regionens behov ved ankebehandlingen. Tilsvarende gjelder for en rekke andre regioner.

Direktoratet foreslår å redusere antall sentraler til 11 hvorav sju er foreslått til Oslo-regionen med en anslått tidsbruk på en time mellom sentralene. Resten av Norge skal få fire.

Det pågår et arbeid med et felles nødnummer og felles nødsentraler. I tillegg har man også 112- og 113-sentraler som ikke er berørt av denne omleggingen som DSB foreslår. Jeg har forståelse av at DSB vil vise handlekraft og gjennomføringsevne etter 22. juli-kommisjonens konklusjoner, men stiller meg undrende til om resten av Norge, utover Oslo-regionen, er tjent med en slik struktur som DSB legger opp til.

Det foreslås bl.a. å slå sammen 110-sentralene fra Haugaland- og Sunnhordland politidistrikt og Rogaland politidistrikt selv om begge disse er store og robuste enheter fra før. Det hører også med til historien at regjeringen har utsatt saken om nye politidistrikt, samt at begge nevnte politidistrikt ikke skiller seg ut som åpenbare sammenslåingskandidater, slik situasjonen er for en god del andre politidistrikt. Det blir derfor underlig å samle deler av funksjonene på nåværende tidspunkt.
Helse Fonna har i stor grad den samme geografiske avgrensingen som politidistriktet. Dermed er strukturen i dag lagt logisk opp på flere felt innen statlige virksomheter. Det vil være en styrke at det er sammenfall mellom nødetatenes geografiske grenser for operativt ansvar. 

Ny teknologi bør gjøre det enkelt og praktisk ved at ulike sentraler avlaster hverandre ved større kriser.

Selv om den teknologiske utviklingen går svært bra og etableringen av Nødnett i denne delen av landet kan komme i 2014, så er det viktig med lokalkunnskap i nød-sentralene. Et langstrakt land som Norge med mange kommuner, kyststrekninger, fylker, distrikter og ulike stedsnavn og adresser gjør det utfordrende å finne den rette balansen. 

Jeg mener DSB har gått for drastisk til verks, ovenfor Vestlandet og minner om at det er knapt 10 år siden antall sentraler ble redusert fra 47 til 24. Siden er det blitt enda færre.

Det må være god bemanning og ivaretagelse av flere og større ulykker samtidig. Derfor er jeg enig i at strukturen bør revideres, slik DSB er i gang med, men jeg kan ikke se at Norge trenger kun 11 nødsentraler hvorav sju er i Oslo-regionen. Selve oppgavene som skal løses etter at ulykkes- og nødmeldinger er innmeldt skal jo fortsatt løses lokalt.

Det pågår planer om interkommunalt brannvesen for kommuner i Haugesund-regionen. Dette vil styrke en fortsatt 110-sentral som grenser til Bjørnefjorden i nord og Boknafjorden i sør med lange ferjestrekninger på begge sider. Det bor over 150.000 mennesker innenfor denne sentralens område.
Etter mitt syn har Haugesund-regionen høy kvalitet på regionens 110-sentral med en robust og faglig håndteringsevne hos operatørene som ytterligere vil bli styrket i fremtiden gjennom teknologi og samarbeid.

På denne bakgrunn har jeg bedt at statsråden og departementet følger utviklingen nøye og med regjeringens øyne ser på et bedre balansepunkt enn DSB har gjort, dersom klage fra Haugesund-regionen kommer til behandling i departementet.

Hva kan vi lære av kvinnelige grundere?

Er du en kvinne og har startet for deg selv i Haugesund-regionen? Erna Solberg og jeg inviterer deg til to-timers møte i Haugesund tirsdag 5. februar 2013 14.30 - 16.30.

 

Vi serverer enkel mat og noe å drikke, og vi vil høre din historie om hva Høyre kan gjøre for å gjøre det enklere å starte og drive egen virksomhet. Er det noen særtrekk ved kvinnelige grundere? Alle bransjer er velkomne.

Jeg fikk ideen til et slikt møte etter at jeg brukte en dag i Tysvær og besøkte tre kvinnelige grundere som alle fulgte drømmen sin og satset. Noen slet i begynnelsen. Noen fikk det til. Noen fikk det ikke til. Men alle våget å bryte opp fra det faste mønsteret som lønnsmottaker fra andre.

Er det noen særpreg ved de som tør å starte for seg selv? Er det eventuelt en forskjell på menn og kvinner som starter for seg selv? Er menn flinkere til å skaffe seg finansiering og kaste seg ut i det med lånte penger? Hvordan er det offentlige virkemiddelapparatet innrettet mot kvinner med ambisjoner om å skape noe? Hvilke type jobber skapes og hva kan vi lære av dem som allerede har vært i gang?

 Vi kommer tilbake til hvor det skal være. Påmelding kan sendes til meg på epost: arve.kambe@stortinget.no

 Vi håper mange kvinner melder seg på og tips gjerne venninner som du mener bør vite noe om dette.

La kirken beholde sin vigselsrett!

Kall meg gammeldags, men jeg synes faktisk at Den norske kirken skal få beholde sin vigselsrett.

Et regjeringsutnevnt utvalg vil ha overgang til borgerlige vigsler for alle. Det vil jeg jobbe mot når Høyre skal vedta vårt program på landsmøtet vårt i mai. 

Jeg er heller ikke begeistret for forslagene om å redusere ordningen med både sykehusprest på dødsleiet, fengselsprest og at prest skal være med når triste budskap om f. eks uventede dødsfall skal overrekkes de nærmeste pårørende.
Jeg må også si at utvalgets forslag om å fjerne kirkens rolle ved nasjonale markeringer er å gå alt for langt. Vi er mange som ikke går i kirken til vanlig som samles i hopetall, både når lokale trafikkulykker, minnemarkeringer og andre ulykker og tragedier inntreffer. 

Både menigheter og prester er en slags usynlig indre beredskap for oss alle, som vi ikke reflekterer over før noe skjer med oss selv eller noen vi kjenner. Jeg kjenner derfor at utvalget har satt noen grensestolper for meg. Som det er godt å kjenne på. Dagfinn Høybråten sa det svært god i Vårt Land; ”Kirken som sentral arena for sorg og fellesskap var folkets valg, ikke myndighetenes.”

Utvalget argumenterer for et livssynsåpent samfunn. Etter mitt syn er det ingen motsetning mellom å beholde de ordningene og skikkene som vi er vant til, og å åpne opp for at andre religioner og de som ikke tror på noen religion skal føle seg inkludert i hverdag, sorg og fest.

Jeg forstår heller ikke at utvalget vil fjerne den kristne og humanistiske arven fra grunnloven og formålsparagrafen i skolen, rett etter at Stortinget i et bredt forlik nylig har vedtatt nettopp disse.

Båndet mellom stat og kirke har sakte løsnet år for år, noe ikke minst grunnlovsendringen i fjor sørget for. En endring jeg stemte for. Men vi som stemte for å oppheve statskirken, stemte ikke nødvendigvis for at Norge skal kaste vår kristne kulturarv ut, enten fullt og helt eller stykkevis og delt. Jeg gjorde helt sikkert ikke det. Jeg støtter fortsatt skolegudstjenester. I Grunnlovens nye paragraf 16 heter det ”Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten”. Jeg kan ikke se at Stålsett-utvalget har heftet seg nevneverdig med dette.

Men heldigvis er det Stortinget som bestemmer. Jeg vet hva jeg skal stemme for.

Først på Høyres landsmøte i mai.

Deretter når saken kommer til Stortinget.