Når brente kirker skal gjenoppbygges

Jeg har sendt dette spørsmålet til kirkeministeren etter en dialog med kirkebyggkonsulenten i Stavanger bispedømmeråd og pågående saker i Kopervik, Hønefoss og Våler.

I dag blir det gitt statlig rentekompensasjon til vedlikehold av kirkebygg. Når kirker bli brent ned oppstår det i dag mange problemstillinger som raskt må løses. Ett av dem knytter seg til finansiering av ny kirke ettersom en ny kirke må forholde seg til dagens regelverk, plan- og bygningslov, forsikringssbeløp og kommunale investeringsbudsjetter. I dag finnes det ingen støtteordning for erstatningskirker. Vil statsråden ta initiativ til å f.eks. utvide rentekompensasjonsordningen for kirkebygg til denne type nybygg?

Når kirker brenner ned til grunnen får mange menigheter store utfordringer. Mange er opptatt av å finne erstatningslokaler raskt og sikrer historier, bilder og eventuelle ting som er berget ut av kirkene. Etter hvert må man også ta stilling til om, hvor, når og hvilken kirke som skal bygges til erstatning for den gamle. I det siste året pågår det tre slike prosjekter i Norge. Dette gjelder Våler, Hønefoss i Ringerike kommune og Kopervik i Karmøy kommune. Felles for alle er at det til slutt vil foreligge et forsikringsoppgjør. Men i svært mange tilfeller vil ikke oppgjøret dekke byggingen av en ny kirke.

Grunnen til dette er ofte følgende; De eldre kirkene har ofte gravplassen like innpå kirkeveggen slik at det er vanskelig å benytte branntomten. Nye krav som eksempelvis universell tilgjengelighet samt en rekke bygningsmessige krav, gjør at den gamle tomten kan være for liten.

I Hønefoss og Kopervik har det vært stor økning i befolkningsgrunnlaget, slik at det også blir krav om flere sitteplasser enn den gamle kirken hadde.

Moderne krav og ønsker om en arbeidskirke, eventuelt en moderne kirke, kolliderer ofte med hva tilgjengelige midler etterpå fra forsikringsoppgjøret.

Det er ofte Kirkelig Fellesråd som vil være byggherre og mange vil være avhengig av private innsamlingsmidler og kommunale investeringsmidler for å realisert en ny kirke. Dermed havner nytt kirkebygg på lokale politiske prioriteringslister og vil måtte kjempe sammen med skoler, barnehager, veger og sykehjem om midler.

Resultatet er usikkerhet om prosjektering, størrelse, beliggenhet og tidspunkt for når nytt bygg skal stå ferdig.

Det er gode erfaringer fra rentekompensasjonsordninger for skoler, omsorgsboliger og vedlikehold av kirkebygg.

Denne type kirkebyggsaker havner mellom mange stoler og ting tyder på at staten rimelig enkelt, og uten særlig provenyeffekt, vil kunne stimulere til raskere reetablering av kirkebygg gjennom f. eks utvidelse av rentekompensasjonsmodellen. Eventuelt en ny ordning spesielt tilrettelagt for slike situasjoner.

Det vil ha positiv effekt for alle involverte. Kirker betyr mye for lokalsamfunnene og mange får økt fokus på hva de har mistet når en kirke har brent ned.

Jeg viser også til en henvendelse kirkebyggkonsulent Finn Bårdsen i Stavanger bispedømme har gjort til regjeringen i november 2010. Jeg tror det er viktig at staten har et økt fokus på denne problemstillingen i fremtiden og inviterer statsråden til å ta initiativ i denne sammenheng i tråd med mine begrunnelser for spørsmålet.