På tide med debatt om rollene som markedsregulator?

Det er bred enighet om at Tine har sviktet sin jobb som markedsregulator i 2011 ettersom smørmangelen er vedvarende. Tine har ikke økt kvotene for melkebøndene, ikke bedt om økt import eller brukt overproduksjonsavgiften / omsetningsavgift som virkemiddel før det var for sent.
 
I 2011 opplever vi tomme butikkhyller for et hverdagsprodukt som smør. Tine er suverent største aktør og har monopol på rollen som markedsregulator.
 
Regjeringen har nettopp lagt frem landbruksmeldingen hvor både importvern og landbrukssamvirkets rolle som markedsregulator gjennom Tine, Nortura og Prior nevnes som viktige virkemidler i landbrukspolitikken.
 
Norske forbrukere betaler høyere matpris enn de kunne dersom det hadde vært lavere tollsatser. At Norge likevel, med blant annet Høyres støtte, har ønsket dette har vært begrunnet med mål om landbruk i hele landet, høy matvarekvalitet, matvaresikkerhet, distriktspolitikk, kortreist mat og selvberging.
 
Derfor er det svært viktig at de som har fått rollen som markedsregulator klarer å balansere produsentens interesser og forbrukernes interesser.
 
Det er helt åpenbart at det denne høsten er avdekket svakheter ved ordningen som markedsregulator. Likeså har Statens landbruksforvaltning som er delegert myndigheten til å justere tollsatsene heller ikke gjort vedtak på et tidligere tidspunkt. Det er også klart at Landbruksdepartementet har sittet taust og helt rolig observert utviklingen uten politiske initiativ.
 
Denne rollefordelingen hvor alle aktører har ventet på hverandre har etter mitt syn resultert i dagens situasjon og åpner opp for en debatt om vi har gode nok systemer til å få hele markedet til å fungere.
 
Landbrukssamvirket er best tjent med at innbyggerne har tillit til at de forvalter sin makt til beste for alle når de utøver den på vegne av alle.
 
Forutsetningen for dagens markedsreguleringssystem er beskyttelse av det norske matvaremarkedet gjennom et effektivt og forutsigbart importvern. I dag bygger importvernet på høye tollsatser.
 
Rollen som markedsregulator pålegger også Tine å motta melk fra alle melkeprodusentene i landet. Dette gjelder også de som leverer til andre meieriaktører når disse har overskudd av melk fra sine leverandører. Dette understreker at markedsordningen skal sikre produsentene avsetning på melken. Samtidig innebærer forsyningsplikten at Tine som markedsregulator har plikt til å forsyne andre meieriaktører med melkeråvaren til samme pris som Tines industrivirksomhet betaler for den.
 
Tine opplyser på sine hjemmesider at markedsreguleringen kostet i 2010 rundt 150 millioner kroner, eller ca 10 øre pr. liter fordelt på all melk. Om lag 2/3 av kostnadene er knyttet til ulike reguleringstiltak, mens resten er kostnader i forbindelse med ulike faglige tiltak, opplysningsvirksomhet og skolemelkordningen.
 
Alle eksempler som Tine nevner på sine hjemmesider om rollen som markedsregulator omhandler hvilke tiltak som kan settes i verk når produksjonen er for stor. Ikke et eneste ord om hva som skal til når tilbudet er for liten i forhold til etterspørselen. Det vitner om at man ikke ivaretar kundenes interesser, men bare produsentens interesser etter mitt syn.
 
Landbruksministeren burde derfor på et langt tidligere tidspunkt grepet inn i situasjonen ettersom norske myndigheter helt enkelt kan redusere tollsatsene på melkeprodukter slik at norske forbrukere kan få tilgang til smør på vanlige vilkår. Jeg er redd for at landbruksministeren er opptatt av at produsentene skal få bedre betalt for sine produkter og å øke salget av erstatningsprodukter som forbrukerne ellers ikke kjøper i samme grad.
 
Økt import kan jo også få forbrukerne til å få øynene opp for gode produkter fra andre land som tollsatsene i dag i praksis gjør det umulig å selge i norske dagligvarebutikker.
 
Jeg registrer at det er flere årsaker på en gang som får skylden for smørmangelen. Jeg synes likevel problemet er at man har en ordning som ikke raskt tilpasser seg markedet og virkeligheten. Smørmangelen vitner om en svakhet ved monopoler som forsterkes av en regjering som ikke ønsker konkurranse.
 
Jeg mener derfor at vi bør diskutere om vi er tjent med at de største produsentene også er markedsregulatorer. Dersom vi skal beholde disse ordningene må vi sikre at vi har bedre systemer enn i dagens ordning. Tomme butikkhyller er et signal fra markedet. I Høyre tar vi signaler på alvor.