En positiv grunnholdning til datalagringsdirektivet

Positiv grunnholdning til datalagringsdirektivet
Mens vi venter på at regjeringen skal sende ut høringsutkastet om EUs datalagringsdirektiv, har vi som har en positiv innfallsvinkel til direktivet latt en del argumenter bli stående uimotsagt.
Datalagringsdirektivet handler om lagring av trafikkdata og er innført av de aller fleste EU-land etter vedtaket i 2006. Opplysningene skal kunne benyttes til å bekjempe kriminalitet og terrorisme. Direktivet pålegger lagring av trafikkdata for e-post, telefoni og internett-tilgang. Lagring skal bare skje som rådata og kun gjøres tilgjengelig for nasjonale myndigheter basert på nasjonal lovgiving. Norge kan legge inn egne nasjonale begrensninger i direktivet. Derfor er det svakt av regjeringen ikke å ha klart et høringsutkast.
Datalagringsdirektivet er et rammeverk som kan tilpasses hvert land. Jeg ønsker å påvirke og begrense hvilke områder det skal gjelde. Det er viktig at direktivet ikke undergraver det samfunnet som det skal legge til rette for å gjøre bedre.

Strider direktivet mot den liberale rettsstat, eller har motstanderne tiltatt seg retten å bruke begrepet? Som stortingsrepresentant for Høyre er jeg svært opptatt av enkeltmenneskets rettigheter, frihet under ansvar, vern av privat eiendomsrett og at staten skal holde seg borte fra detaljregulering og overvåkning av folks privatliv. Norge er en rettsstat med rettssikkerhet og Høyre er opptatt av å sikre individet mot overgrep fra staten.

Hva ville konservative og liberale ideologer sagt i dag om direktivet? Kanskje individets frihet til å begå straffbare handlinger mot andre er kommet så langt, fordi samfunnet har glemt ansvarsbegrensningen og redusert vektleggingen av individets behov for trygghet fra inngrep fra andre enn bare staten? I en moderne verden må man ha felles rammer som går utenpå nasjonalstaten for å verne om individet.

For å styrke tilliten mellom individ og samfunn er det viktig at individet vet at det er beskyttet. Fravær av internasjonal kriminalitet, datakriminalitet, terror og overgrep er med på å legge forholdene til rette for at individet på en fri måte kan delta i samfunnet.

Jeg er opptatt av at Stortinget i debatten om direktivet tar stilling til om det er staten eller leverandørene som skal lagre og om hvordan dette skal utføres. Stortinget kan selv sette lagringsperioden til mellom seks og 24 måneder og vurdere hvordan lagringen skal organiseres. Det er viktig å sikre uavhengighet og innbruddssikring samt ha klare begrensinger på hvem som har innsyn og kontroll. Jeg synes også det må være et skille mellom lagring til faktura og til eventuell innsyn for politi.

Hvordan kan man sikre seg mot misbruk må vi ta på alvor og lytte til faglige innspill. Hvem som skal betale blir også en viktig debatt. Hvilken type kriminalitet og basert på hvilken strafferamme skal man kunne få tilgang til dataene? Vi må få klare retningslinjer for hva man kan få lov til å få innsyn i. Listen bør være offentlig tilgjengelig. Reglene for direktivet må være demokratisk forankret og kunne evalueres underveis, og gjerne endres. Jeg tror en årlig rapport til Stortinget vil sikre en offentlig debatt og evaluering. Hvem den eventuelt nye enheten skal rapportere til er en del av debatten. Jeg vil synes det er naturlig at det er Stortinget.

Hva ville liberale filosofer sagt om slike bankran, angrep på eiendomsretten og terrorhandlinger? Ville man skilt mellom at politiet må løpe etter kriminelle i stedet for at politiet kan søke seg frem til de kriminelle?

Politiet får i dag ikke nok tid til å finne frem til mistenkte fordi dataene lagres for kort. Før gikk politiet rundt og spurte vitner for å bekrefte bevegelsene til mistenkte. I dag kan mye utføres via internett og serverlogger er blitt nåtidens vitner. I et samfunn hvor stadig mer av kommunikasjonen foregår elektronisk må politiet få bedre betingelser for å følge de kriminelle slik at oppklaringer kan skje.

Reglene som gir politiet rett til innsyn utvides ikke ved innføring av direktivet. Tvert i mot. Reglene blir styrket slik at rettssikkerheten blir bedre enn i dag.

Direktivet legger opp til at det er kun tillatt med datalagring som er nødvendig for å identifisere avsender og mottaker, samt data for å lokalisere mobile enheter. Det er skapt et bilde av at direktivet omhandler innholdet i folks kommunikasjon. Direktivet omhandler ikke å lagre innholdet i samtaler e-poster, sms’er eller mms’er og hvilke nettsider man har besøkt. Jeg tror mye av motstanden dermed baserer seg på feil grunnlag, fordi det er dette folk er bekymret for.

Myndighetene må ta den nye trusselutfordringen på alvor og effektivt dekke borgernes behov for å leve i fred og sikkerhet innenfor personvernets rammer i en liberal rettsstat. Når vi har fått forslaget fra regjeringen, gjennomført høringsperioden og fått svar på Høyres mange spørsmål til regjeringen er Høyre klare til å konkludere. Jeg er tilhenger av datalagringsdirektivet dersom de punktene jeg tar opp her blir betryggende besvart. I det videre arbeidet bør vi bruke energi på å forbedre direktivet som EU har innført, og ikke sette norsk internasjonalt politisamarbeid og hele EØS-avtalen i fare. Norge trenger EU mer enn EU trenger oss.